Seksjoner:

© 2019 - Mita Media

Skjermdump: Illustrasjonsfoto / Bigstock

Sykepleieren saksøker kvinnen som angrep henne. Forklaringen er fantastisk.

Kilde: Tickld

En sykepleier tok kvinnen som angrep henne til retten.

Kvinnen hadde hatt en time for å ta mammografi.

I retten åpnet hun med å si: «Kjære dommer, jeg er skyldig, men det er formildende omstendigheter i denne saken».

Den kvinnelige dommeren sa sarkastisk: «Jeg vil gjerne høre disse formildende omstendighetene».

Så fortalte kvinnen historien.

Jeg hadde en time for å ta mammografi, og jeg kom til tiden. Jeg ble møtt av en sprudlende og fjåsete sykepleier som smilte fra øre til øre. Hun la hodet på skakke og sa: «Hei! Jeg heter Belinda. Alt du trenger å gjøre er å gå inn på dette rommet, kle av deg på overkroppen og ta på deg denne. Okei?»

Jeg tenkte: «Belinda, prøv koffeinfri kaffe, dette er ikke rakettforskning».

Deretter hoppet hun videre for å gjøre klart torturapparatet.

Da jeg var ferdig med den høyre siden dyttet hun meg, relativt brutalt, over til den venstre siden og sa: «Hmm, kan du stå på tå, holde inn magen og lene deg fremover? Sånn at vi får med oss alt?»

«Ok», svarte jeg.

Jeg var iskald, forslått og fikk nesten ikke puste da hun ga meg enda et dytt så blodsirkulasjonen min ble satt på prøve. Kroppen min var i en positur som utfordret tyngdekraften. Brystet mitt var kilt mellom de enorme glassplatene.

Så hørte jeg en lyd. Et slags klikk.

Fullstendig mørke. Strømmen hadde gått.

Belinda sa: «Oi, de jobber med vedlikehold i dag. De må ha kommet borti noe». Så gikk hun mot døra.

«Unnskyld meg? Du kan ikke forlate meg her i mørket?» ropte jeg.

Belinda svarte med et stort smil om munnen: «Å du og du, din masete valp. Dørene er jo åpne så du ser nødlyset i gangen. Jeg kommer straks tilbake».

Før jeg rakk å rope «NEI!» forsvant hun. Da dukket Bjarne og Einar opp, de som jobbet med vedlikehold.

De så meg der halvnaken mens den ene puppen dinglet nedover, og den andre var skvist mellom glass.

Etter å ha utvekslet et høflig «Hei, hvordan går det?», spurte Bjarne (eller muligens Einar) om jeg visste at strømmen hadde gått.

Jeg prøvde å skjule min redsel og svarte så rolig som mulig: «Ehm, ja, jeg vet, men takk likevel».

«Ok, ha en fin dag», sa Bjarne mens han vinket farvel som om jeg hadde blitt stående igjen i kø på matbutikken.

To timer senere dukket Belinda opp med et glis.

Hun prøvde ikke engang å skjule sin skadefryd og sa: «Åååå, jeg beklager!»

«Strømmen kom på igjen og jeg glemte deg helt. Dumme meg gikk til lunsj. Vi er vel ikke opprørt, er vi vel?»

Og det kjære dommer, er grunnen til at hodet hennes havnet mellom glassplatene.

Vis kommentarer

Anbefalt

På et eller annet tidspunkt i livet må de fleste av oss «sende» foreldrene våre på et gamlehjem/eldresenter.

Følg med når hun snur seg rundt.

Kjærligheten mellom far og datter er stor.

Vil du ha flere saker som denne?

Lik oss på Facebook for daglige oppdateringer :)